Les dette om emnet økonomi og etterspørsel.
Når myndighetene skal påvirke den samlede etterspørsel, kan de bruke dels finanspolitiske, dels penge- og kredittpolitiske virkemidler. I mange år var penge- og kredittpolitikken i Norge hovedsakelig basert på kredittreguleringsloven av 25. juni 1965, som hjemler bruk av en rekke virkemidler som regulerer finansinstitusjonenes disposisjoner og derved også tar sikte på å påvirke sammensetningen av kreditten. Det ble bl.a. kanalisert midler til visse sektorer ved hjelp av obligasjonslånkontrollen, statsbanksystemet og plasseringsplikten. Myndighetene forsøkte å holde rentenivået lavere enn det som ville gitt likevekt på kredittmarkedet. Derved ble etterspørselen etter kreditt større enn tilgangen, og dette førte til kredittrasjonering. Fra midten av 1980-årene foregikk en omlegging av penge- og kredittpolitikken med større vekt på markedsorienterte virkemidler (markedsoperasjoner og Norges Banks valutatransaksjoner) og mindre vekt på direkte reguleringer.
