En hovedoppgave for bankene er kredittformidling, dvs. kanalisering av midler fra dem som har overskudd på penger (sparerne) til dem som trenger penger for å skaffe seg realkapital eller fordringer (investererne). Gjennom sin kredittformidling overtar banken den risiko som hefter ved en investering. Hvis låntakeren ikke klarer å betale renter og avdrag, vil tapet bli båret av banken, ikke av innskyteren.
Bankene skaffer seg midler til utlån ved innskudd fra egne kunder. I senere år er det også i de fleste land utviklet inter-bank-markeder. Den enkelte bank kan låne i dette markedet, dvs. fra andre banker. I nødsfall kan banken også låne i sentralbanken.
Normalt vil en større del av innskuddene være kortsiktige, dvs. at innskyterne kan si dem opp og få kontanter ut øyeblikkelig eller etter kort tid. For å møte en situasjon med store uttak må en betydelig del av bankens utlån også være kortsiktige. Dessuten må banken ha en beholdning av likvide midler (kontanter, anvisninger, innskudd i sentralbanken eller andre banker). I normale tider vil det ikke oppstå uventede store uttak, og bankene kan derfor binde en del av sine utlån på lengre tid enn innskuddene. De kan omgjøre korte innskudd til lange utlån. (Kreditt-transformasjon). Bankene utfører derved en viktig samfunnsmessig funksjon. De bygger bro mellom på den ene siden långivernes ønsker om en stor grad av disposisjonsfrihet over sine oppsamlede midler og på den annen side låntagernes ønsker om å sikre en stabil finansiering av sine investeringer i anlegg, bygninger, skip, maskiner, varelager, utdannelse o.l. Grunnen til at en slik transformasjon kan praktiseres, er at det hver enkelt dag bare er en liten del av innskyterne som tar ut penger på sine innskuddskonti, og at andre samtidig setter inn penger på sine konti. Dette er det vanlige ved betalingsoppgjør. For banksystemet som helhet vil det derfor i løpet av en kort periode vanligvis bare finne sted forholdsvis små endringer i den samlede innskuddsmasse.
