En bankkrise oppstår i et land når egenkapitalen i flere større banker er gått tapt eller er sterkt redusert som følge av nedskrivning av verdien av bankens utlån. Nedskrivningen skjer etter de regler som er fastlagt av myndighetene, Kredittilsynet. Krisen vil bli skjerpet dersom verdien av bankenes plasseringer i innenlandske og utenlandske verdipapirer samtidig går ned.

En bankkrise kan være lokal, nasjonal eller internasjonal. I mellomkrigstiden ble banker i så godt som alle land rammet, mens krisen i 1980/90-årene særlig gikk ut over bankene i Norge, Sverige, Finland og enkelte andre industriland. For å avhjelpe krisen må bankene tilføres ny kapital som lån eller innskudd fra bankenes sikringsfond, sentralbanken eller staten (regjeringen). Myndighetene kan også fravike reglene for tapsavsetninger. I Norge har krisene gått sterkest ut over forretningsbankene.

Ved de krisene som rammet flere utviklingsland i senere år, stilte Det internasjonale valutafond (IMF) opp med store kreditter og råd. Det gjaldt f.eks. Mexico (1994), Thailand, Malaysia, Korea og Filippinene (1997), Russland og Brasil (1998), Tyrkia (2000) og Argentina (2002/03).