Det er et spørsmål som stadig dukker opp, og det er om man bør velge fast eller flytende rente. Noe rett fasit svar finnes likevel ikke.

Ser man på de siste ti årene har det å velge fast rente blitt et mer aktuelt alternativ. Mange lånetilbydere opererer nå med fastrentesatser ved siden av de ordinære lånene med flytende rente.
Bare for å slå det helst fast: Fast rente vil si at renten ikke endres før bindingsperioden er over.

De mest vanlige bindingsperiodene er 3, 5 og 10 år. Du kan med andre ord være både heldig og uheldig ved et slikt valg. Dersom det generelle rentenivået går opp, er det klart at det er gunstig å ha valgt en fastrenteavtale. Men hvis rentenivået skulle gå ned blir det selvsagt omvendt. Å spå rentenivået fremover er svært vanskelig. Derfor blir det også nærmest 50/50 sjanse for å tjene eller tape på fastrentelån kontra flytende rente. Mange mener at fast rente mer må sees på som en forsikring. Dersom en eventuelt stigende flytende rente vil gi deg problemer i økonomien din, kan det være et klokt valg å binde renten på deler eller hele lånet. Dette kommer vi nærmere tilbake til. Men først er det viktig at du har en forståelse av hvordan den faste renten settes.

For å forstå fastrentelån, er det nødvendig å forstå hvordan bankene fastsetter sine rentetilbud. Banken låner inn penger gjennom å utstede obligasjoner med en gitt løpetid til en fast rente. Den som låner bankene pengene, må altså binde sine renteinntekter for den samme perioden fastrente låntageren binder sine renteutgifter. Obligasjonskjøperen vil ha betalt for risikoen han tar når han binder renteinntektene sine.

Spesielt tre forhold har betydning for en kjøper av obligasjoner:

1. Svigningsrisiko. Forventet utvikling i inflasjonen og de korte rentene, som igjen påvirker de lange rentene, har stor betydning for en som plasserer pengene sine i obligasjoner. Siden han binder inn en rente, må denne være høy nok slik at ikke den flytende renten i mellomtiden stiger så mye at dette hadde blitt en bedre forretning for ham.

2. Kjøperen påtar seg en kredittrisiko når han investerer i private obligasjoner: Hvis banken som har utstedt obligasjonen får beta ligningsproblemer, vil obligasjonen synke i verdi.

3. Kjøperen krever en likviditetspremie når han setter pengene sine i en obligasjon. Han får jo ikke tilbake pengene sine for obligasjonen forfaller, for eksempel om ti år. (Kjøperen kan riktignok selge obligasjonen når som helst, men da er han utsatt for svingninger i verdien på obligasjonen. For å være sikker på å La utbetalt de avtalte rentene pluss innskuddet, må han sitte med obligasjonen i hele løpetiden.) Disse tre momentene gjør at obligasjonskjøperen krever en risikopremie, og denne er høyere jo lenger bindingstiden er. Risikopremien er det du som ønsker fastrentelån som må betale.
Siden du velger å betale denne premien, må det bety at du mener det er sannsynlig at den flytende renten skal stige over dette nivået. Du må med andre ord mene at investorens risikopremie er for lav; at han ikke tar seg godt nok betalt for å binde renten til deg. Vi tror profesjonelle investorer som daglig overvåker rentemarkedet forlanger en høy nok risikopremie.

Les mer om fastrente .

Søk av våre brukere:

  • fastrente utvikling